Ole Ellefsæter

Hentet med tillatelse fra Furnes Historielag sin utgivelse ”Minner fra Furnes – 1992”.

Forfattet av Gunnar Nyhus.

Skiløpermiljøet i Nybygda har stått sterkt lenge. Det begynte egentlig med den eldre Ole Ellefsæter og det som skjedde rundt ham – som inspirator og arrangør –og som ”bæssfar” til en hel gjeng med gode skiløpere. Blant ”bæssfarunger”, nybygdinger og furnesinger er Ole junior den største. Ole fikk i løpet av sin karriere med seg to norske juiniormesterskap, ett på ski og ett i friidrett. Som senior ble han norgesmester tre ganger på ski (en gang 15 km og to ganger 50 km) og 6 ganger i friidrett (3000 m. hinder). Han fikk også et NM i skogsløp i 1966. (webmaster, anm.)

Ole Ellefsæter i flott driv.

Han ble olympisk mester både individuelt (50km. I Grenoble1968) og i stafett samme sted. Han ble verdensmester i stafett i Oslo i 1966 og vant 50 km både i Lahti og Holmenkollen 1967. Han vant Vasaloppet i 1971 – som den eneste nordmann hittil på herresiden. Om ikke dette er nok, har han individuell sølvmedalje på 15 km fra verdensmesterskapet i Oslo i 1966, samt en rekke glimrende plasseringer både fra norske og internasjonale mesterskap og andre store arrangementer. Han debuterte i Birkebeinerrittet med en suveren seier i 1961, på rekordtid, og som nest yngste vinner gjennom tidene. Senere, etter sin aktive periode, har han vært klassevinner to ganger. Ole sier sjøl at det var i det første birkebeinerrennet han ble klar over at han hadde ”no å fare med” på de lengre distansene. Han husker også godt da han startet opp igjen i Birkebeinerrittet i 1973 – men ikke med særlig glede. Han følte seg uglesett fordi de ”spesielle turløperne mente han ville bidra til å ”ødelegge” maksimaltida. ”Dom sto på ski’n mine”, sier Ole, ”startera da vi skulle av gårde, sea gjorde mange ta løpera det dom kunne for å ødelegge. Ole regnet seg ferdig som toppløper, men mente likevel han burde ha en sjanse til vinne rennet. Han ble nr. 4 til slutt, men måtte ”stykjomtel utanom løypen”.

Ole satte som mål å få sølvstatuetten, og brukte de siste birkebeinerrennene som et ledd i en ned-treningsperiode. Fra legehold ble han advart mot å slutte for brått, etter de store trengingsdosene han hadde ”slukt” i sin mest aktive periode. Ole Ellefsæter er av de idrettsmenn som har satt seg høge mål – og nådd dem. Allerede som 15-16 åring bestemte han seg for å bli skiløper. Han ble det. Etter sin gode skisesong i 1967, var han fast bestemt på at han skulle ”ha med seg femti’n” i Grenoble året etter. Han hadde gått gjennom løypa under prøvelekene i 1967, og som et ledd i forberedelsene hadde han laget ei treningsløype med mest mulig samme profil hjemme i Nybygda. Som vi alle vet, ble han olympisk mester. ”Det var eneste løpet je vant den vinteren, bortsett fra Maihaugrennet”, sier Ole.

Etter å ha greid merkekravet til Birkebeinerrennet 10 ganger, skulle han aldri gå med nummer på brystet. Han holdt det også.

Vi må ta med at Ole har fått Egebergs Ærespris også, som er den høgste utmerkelse en norsk idrettsutøver kan få. (webmaster anm. Hilde Gjermundshaug Pedersen har i nyere tid også fått tildelt denne idrettens største hederspris. To fra samme klubb – noen bedre ? )