minner_fra_mauset

Jeg begynte på Mauset skole i 1932. Mor var med på innskrivningsdagen. En kamerat og mor hans var også med. Det var fire av oss som gikk i følge.
På turen nedover ble i satt godt inn i trafikkreglene. Den gangen skulle all trafikk holde til høgre, - også de gående. Det var heller ikke så stor trafikk. Berre noen få hadde bil, og blant dom var doktor Lundby. Kom det en slik kjøredoning, var vi raske til å komme oss ut i veggrøfta. Det var sjelden rom for mer enn en bil etter vegen, for den var smal. Møttes to biler en sjelden gong, var det møteplasser de måtte ta peiling på. Ut på vegkanten var det ofte plassert stabbestener, slik som mot Brumunda. Var det noen trafikk å snakke om, var det helst syklister. Det fikk kameraten min føle. Like ovafor Prestsætra kom det en syklist bak oss. Mor til kameraten mi oppdaget den, og ropte til oss to som gikk litt føre: ”Nå får di passe dekk, nå da!” Vi gikk på venstre side av vegen. Kameraten min sprang derfor over på høgre sia og ble påkjørt av syklisten. Mor hans måtte innom kjøpmann Bakkerud i Prestsæteren og kjøpe nål og tråd for å få snurpe att ei rift i den ene strømpa. Det var sykkelpedalen som hadde laga rifta.
De første skoledagene etterpå, fikk vi følge av en eldre bror til kameraten min. Vi var nok ikke helt betrodd til å gå alene ennå. Og så var vi ikke trafikkvante.
Denne første dagen gikk jeg og terpa på en setning inni meg. ”Je blir åtte år den åtte-og-tjugende oktober”. Det skulle jeg seia når lærinna Marie Svartungstad, spurte etter alderen. Og det gikk fint. Det Var ikke så mange av de andre som kunne fortelle fødselsdagen sin. Lærerkreftene var to stykker, en lærer og ei lærerinne. Klassefordelinga var at lærerinna hadde første, andre og tredje klasse. Læreren hadde fjerde, femte, sjette og sjuende. Bare første klasse var helt for seg sjøl. Andre og tredje klasse gikk sammen, - fjerde og femte likeså. Sjette og sjuende klasse gikk også sammen.
Den første læreboka vår var ei ABC-bok. Den hadde vi arva etter eldre søsken. Slik var det også med lærebøker ellers. Vi lærte først bokstavene, både muntlig og skriftlig. Vi fikk ei skrivebok der vi måtte fylle ut ei hel side med hver bokstav. Når vi senere begynte med blekk og penn, fikk vi ei såkalt skjønnskriftsbok. Utapå den sto det ”Nytt system”. Hvorfor det stod slik skjønner jeg ikke den dag i dag. I denne boka var det trykt bokstaver og ord i raud farge. Dette skulle vi skrive over med blått blekk. Den mellomliggende linja som var tom, skulle vi fylle ut med skjønnskrift.

Mauset skole omkring 1930. Olav Nytrøen fikk bildet av læreren sin for en god stilbesvarelse


Etter hvert som vi lærte bokstavene, lærte vi å stave. Det vil si at vi lærte å dele opp orda. Dette kom til nytte når vi ikke fikk plass til hele ordet på slutten av ei linje, men måtte dele det. Som eksempel kan vi stave Mauset skole slik: ”M-a-u bli Mau, s-e-t blir set, altså Mauset. S-k-o blir sko, l-e blir le, altså skole, - Mauset Skole.”
Vi fikk støtt lekser heme, både i lesning, regning og senere også i skrivning. I førstninga brukte vi blyant, - senere fikk vi blekk og penn. Det var et blekkhus på hver pult. Pennskaft og splitt hadde vi i pennalet som vi fikk etter ei tid. Pennalet jeg hadde var i to etasjer og var laga av bjørk. Men lokket satt så fast at ikke en gong lærerinna fekk det opp. Jeg måtte ta det med hem. Han far fekk det opp og pussa det litt med sandpapir så det gikk lettere. Hemleksene var de første åra å lese et stykke i ABC-boka, skrive noen bokstaver eller tall i ei skrivebok, eller lære en sang eller ei salme. Føre jul lærte vi støtt julesanger. Da vi kom opp til læreren, fikk vi salmevers i lekse. Disse ble vi hørt i, så vi måtte pugge dom. Slik var det og med julesangene. Og alt dette sitter i hodet den dag i dag. Jeg er glad jeg fikk lært dette den gangen. En har letter for å lære mens en er ung.
Undervisningstimen begynte støtt med en sang. Før første time var det ei salme, da denne timen var bestemt til bibelhistorie eller forklaring. Vi hadde ei lærebok som hette ”Forklaring over Luthers lille katekisme”. Ut fra den lærte vi de ti bud, de tre trusartikler, Fader vår, dåpens og alterens sakramente. Alt måtte pugges, og vi ble hørt. Lærerinna hadde plansjer til de fleste fortellinger fra bibelhistoria.
Vi gruvde oss til vi skulle opp i fjerde klasse og til læreren. Han var streng og kunne klype oss i øret eller riste en som ikke hadde lært leksa si, eller var slem og ulydig. Han var også befalsmann. Når timen var slutt, ropte han ”Rett”! Da måtte alle reise seg fra pulten. Så lød kommandoen ”marsj”! Da kunne vi marsjere ut. I friminuttene lekte vi forskjellige leker. Gutta spelte helst langbåll. Jentene kasta båll eller hoppa paradis. Bållekene gikk ut på å stå mot skoleveggen og sprette bållen mot den med hodet, brystet, kneet og foten. Gutta kunne og sprette på stikka. De satte en pinne ned i bakken som de kalte stikka, og fra et bestemt hold gjaldt det å kaste ettøringen slik at den ble liggende så nær stikka som mulig. Den som vart ”fober” og kom nærmest stikka, kunne da det med ro til en annen kom nærmere. Så var det å riste ettøringen mellom hendene til slutt og si ”kroner” eller ”ører”. Den som sa ”kroner” fikk da ettøringene i potten som låg på bakken med kronesida opp. Omvendt ble det for de som sa ”ører”. Å sprette med penger var visst egentlig ikke lovlig på skolen, men ble ofte gjort. Ellers kunne en bruke knapper eller ”Globusmynter”. Dette siste var runde skiver som Globus Maskinfabrikk stempla ut av jernplater der de skulle ha høl. Skivene ble litt avrunda ovapå når maskina pressa seg ned. Dette var kronesida. Med ettøringene var det jo greit. Kronesida var der det var avbilde ei krone. Øresida var der det stod skrevet ”1 øre”.
Om vinteren var det noen gutter av oss som laga ski-medde frå Sørlitoppen og ned på skolegarden. Vi fikk en herlig fart. Alle holdt seg unna når de visste at vi kom utfor. Vi rakk bare en tur hvert friminutt. Det tok så lang tid å kravle seg opp den bratte bakken. Ellers hadde vi ”utetimer”. Da spelte vi kørjbåll. Det var naturligvis om sammar’n. Læreren var dommer.
Egentlig gymnastikk hadde vi lite av. Det eneste jeg husker var at vi sang ”Høyt på en gren ei satt – ” i småskolen. Og så vifta vi med armene og datt på golvet når kråka vart skøtin. Det var helst når det var kaldt i klasserommet, og det var det somme tider, at vi gjorde denne sangleken for å få att varmen i kroppen. Ellers sa lærerinna at vi skulle lea på tærne tjuge gonger inni beksømstøvla for å bli varme att på benom.
Vi hadde nok et rom på skolen som vi kalte for gymnastikksal, men dette ble sjelden brukt til gymnastikk. Derimot hadde vi tresløyd der om våren. Vi hadde også skolapperkurs der. Da lærte vi både å lappe beksøm- og pluggsko. Ellers fikk vi mosjonsgymnastikk av å komme til og fra skolen. Det gikk ingen busser for oss den gang. Da var det å ta seg fram til fots. Verst var det om vinteren når det kom snø, særlig kram snø, og en skulle ta seg fram på hoppski. Snøplogen hadde ikke gått så tidlig om morgenen som da vi gikk på skolen. Vi måtte være glad til om den hadde gått når vi skulle hematt.

Sjette og sjuende klasse ved Mauset skole 1939. Første rekke fra v.: Gerd Bratlien, Magnhild Dalsveen, Randi Bratbakken, Else Flåhagen, Marit Jensbakk, Ragnhild Bakken, Marie Fredlund og Margit Myhre.
Andre rekke fra v.: Jens Ellefsæter, Henry Jevne, Torleif Sørlien, Olav Nytrøen, Martin Bakkerud og Johan Johansen.
Tredje rekke fra v.: Kristian Kjendli, Ole Tørudstad, Karl Hangenholen, Arvid Myhre, Magne Bratengen, Erik Sortungstad, og Martin Granlien. Læreren er Ole Anker Gundersen. Det er brukt de opprinnelige etternavn på jentene. (Bildet er utlånt av fam. Nytrøen)


Hver 17.mai fikk vi også god mosjon. Først gikk vi til skolen. Så gikk vi i skoletog opp til Mausetbakkene til Nybygda. Etter en runde oppi der og til Åsheim, gikk turen tilbake. Vi skiftet på. Neste år gikk vi nedom Prestsætra og Bergersaga, opp Korketrekkeren og Nordåsvegen til Nybygda og Åsheim. Etter å ha gått hematt derfra, kunne vi gå til Åsheim att enda en gong til folkefesten om kvelden og hematt ut på natta. Så vi fikk da mosjon.
Skolematen vår var som regel to kakuskiver, - ei med møssmør og ei med god pultost. Men hadde vi fått møssmør på den første skiva, så var det pultost på den andre. Det var ikke spørsmål om annet.
Hadde en elev vært ulydig, ikke gjort hemleksa si eller noe anna, hendte det at han måtte ”sitta att”. Da fikk han eller hun ikke gå hematt når skolen var slutt, men måtte sitta att i skolerommet sammen med læreren eller lærerinna ei stund etter at de andre hadde gått. Vi gikk på skolen annenhver dag, men jeg har det inntrykket at vi lærte like mye som elevene gjør i dag. Jeg likte å gå på skolen. Den dagen jeg ikke var der, måtte jeg arbeide heme på gården med stenplukking, ugrasrensking og andre ting jeg vart satt til. Det var kjedt arbeid for meg. Morosammere var det å gå på skolen.

Jeg begynte på Mauset skole i 1932. Mor var med på innskrivningsdagen. En kamerat og mor hans var også med. Det var fire av oss som gikk i følge. På turen nedover ble i satt godt inn i trafikkreglene. Den gangen skulle all trafikk holde til høgre, - også de gående. Det var heller ikke så stor trafikk. Berre noen få hadde bil, og blant dom var doktor Lundby. Kom det en slik kjøredoning, var vi raske til å komme oss ut i veggrøfta. Det var sjelden rom for mer enn en bil etter vegen, for den var smal. Møttes to biler en sjelden gong, var det møteplasser de måtte ta peiling på. Ut på vegkanten var det ofte plassert stabbestener, slik som mot Brumunda. Var det noen trafikk å snakke om, var det helst syklister. Det fikk kameraten min føle. Like ovafor Prestsætra kom det en syklist bak oss. Mor til kameraten mi oppdaget den, og ropte til oss to som gikk litt føre: ”Nå får di passe dekk, nå da!” Vi gikk på venstre side av vegen. Kameraten min sprang derfor over på høgre sia og ble påkjørt av syklisten. Mor hans måtte innom kjøpmann Bakkerud i Prestsæteren og kjøpe nål og tråd for å få snurpe att ei rift i den ene strømpa. Det var sykkelpedalen som hadde laga rifta. De første skoledagene etterpå, fikk vi følge av en eldre bror til kameraten min. Vi var nok ikke helt betrodd til å gå alene ennå. Og så var vi ikke trafikkvante. Denne første dagen gikk jeg og terpa på en setning inni meg. ”Je blir åtte år den åtte-og-tjugende oktober”. Det skulle jeg seia når lærinna Marie Svartungstad, spurte etter alderen. Og det gikk fint. Det Var ikke så mange av de andre som kunne fortelle fødselsdagen sin. Lærerkreftene var to stykker, en lærer og ei lærerinne. Klassefordelinga var at lærerinna hadde første, andre og tredje klasse. Læreren hadde fjerde, femte, sjette og sjuende. Bare første klasse var helt for seg sjøl. Andre og tredje klasse gikk sammen, - fjerde og femte likeså. Sjette og sjuende klasse gikk også sammen. Den første læreboka vår var ei ABC-bok. Den hadde vi arva etter eldre søsken. Slik var det også med lærebøker ellers. Vi lærte først bokstavene, både muntlig og skriftlig. Vi fikk ei skrivebok der vi måtte fylle ut ei hel side med hver bokstav. Når vi senere begynte med blekk og penn, fikk vi ei såkalt skjønnskriftsbok. Utapå den sto det ”Nytt system”. Hvorfor det stod slik skjønner jeg ikke den dag i dag. I denne boka var det trykt bokstaver og ord i raud farge. Dette skulle vi skrive over med blått blekk. Den mellomliggende linja som var tom, skulle vi fylle ut med skjønnskrift.
Mauset skole omkring 1930. Olav Nytrøen fikk bildet av læreren sin for en god stilbesvarelse
Etter hvert som vi lærte bokstavene, lærte vi å stave. Det vil si at vi lærte å dele opp orda. Dette kom til nytte når vi ikke fikk plass til hele ordet på slutten av ei linje, men måtte dele det. Som eksempel kan vi stave Mauset skole slik: ”M-a-u bli Mau, s-e-t blir set, altså Mauset. S-k-o blir sko, l-e blir le, altså skole, - Mauset Skole.” Vi fikk støtt lekser heme, både i lesning, regning og senere også i skrivning. I førstninga brukte vi blyant, - senere fikk vi blekk og penn. Det var et blekkhus på hver pult. Pennskaft og splitt hadde vi i pennalet som vi fikk etter ei tid. Pennalet jeg hadde var i to etasjer og var laga av bjørk. Men lokket satt så fast at ikke en gong lærerinna fekk det opp. Jeg måtte ta det med hem. Han far fekk det opp og pussa det litt med sandpapir så det gikk lettere. Hemleksene var de første åra å lese et stykke i ABC-boka, skrive noen bokstaver eller tall i ei skrivebok, eller lære en sang eller ei salme. Føre jul lærte vi støtt julesanger. Da vi kom opp til læreren, fikk vi salmevers i lekse. Disse ble vi hørt i, så vi måtte pugge dom. Slik var det og med julesangene. Og alt dette sitter i hodet den dag i dag. Jeg er glad jeg fikk lært dette den gangen. En har letter for å lære mens en er ung. Undervisningstimen begynte støtt med en sang. Før første time var det ei salme, da denne timen var bestemt til bibelhistorie eller forklaring. Vi hadde ei lærebok som hette ”Forklaring over Luthers lille katekisme”. Ut fra den lærte vi de ti bud, de tre trusartikler, Fader vår, dåpens og alterens sakramente. Alt måtte pugges, og vi ble hørt. Lærerinna hadde plansjer til de fleste fortellinger fra bibelhistoria. Vi gruvde oss til vi skulle opp i fjerde klasse og til læreren. Han var streng og kunne klype oss i øret eller riste en som ikke hadde lært leksa si, eller var slem og ulydig. Han var også befalsmann. Når timen var slutt, ropte han ”Rett”! Da måtte alle reise seg fra pulten. Så lød kommandoen ”marsj”! Da kunne vi marsjere ut. I friminuttene lekte vi forskjellige leker. Gutta spelte helst langbåll. Jentene kasta båll eller hoppa paradis. Bållekene gikk ut på å stå mot skoleveggen og sprette bållen mot den med hodet, brystet, kneet og foten. Gutta kunne og sprette på stikka. De satte en pinne ned i bakken som de kalte stikka, og fra et bestemt hold gjaldt det å kaste ettøringen slik at den ble liggende så nær stikka som mulig. Den som vart ”fober” og kom nærmest stikka, kunne da det med ro til en annen kom nærmere. Så var det å riste ettøringen mellom hendene til slutt og si ”kroner” eller ”ører”. Den som sa ”kroner” fikk da ettøringene i potten som låg på bakken med kronesida opp. Omvendt ble det for de som sa ”ører”. Å sprette med penger var visst egentlig ikke lovlig på skolen, men ble ofte gjort. Ellers kunne en bruke knapper eller ”Globusmynter”. Dette siste var runde skiver som Globus Maskinfabrikk stempla ut av jernplater der de skulle ha høl. Skivene ble litt avrunda ovapå når maskina pressa seg ned. Dette var kronesida. Med ettøringene var det jo greit. Kronesida var der det var avbilde ei krone. Øresida var der det stod skrevet ”1 øre”. Om vinteren var det noen gutter av oss som laga ski-medde frå Sørlitoppen og ned på skolegarden. Vi fikk en herlig fart. Alle holdt seg unna når de visste at vi kom utfor. Vi rakk bare en tur hvert friminutt. Det tok så lang tid å kravle seg opp den bratte bakken. Ellers hadde vi ”utetimer”. Da spelte vi kørjbåll. Det var naturligvis om sammar’n. Læreren var dommer. Egentlig gymnastikk hadde vi lite av. Det eneste jeg husker var at vi sang ”Høyt på en gren ei satt – ” i småskolen. Og så vifta vi med armene og datt på golvet når kråka vart skøtin. Det var helst når det var kaldt i klasserommet, og det var det somme tider, at vi gjorde denne sangleken for å få att varmen i kroppen. Ellers sa lærerinna at vi skulle lea på tærne tjuge gonger inni beksømstøvla for å bli varme att på benom. Vi hadde nok et rom på skolen som vi kalte for gymnastikksal, men dette ble sjelden brukt til gymnastikk. Derimot hadde vi tresløyd der om våren. Vi hadde også skolapperkurs der. Da lærte vi både å lappe beksøm- og pluggsko. Ellers fikk vi mosjonsgymnastikk av å komme til og fra skolen. Det gikk ingen busser for oss den gang. Da var det å ta seg fram til fots. Verst var det om vinteren når det kom snø, særlig kram snø, og en skulle ta seg fram på hoppski. Snøplogen hadde ikke gått så tidlig om morgenen som da vi gikk på skolen. Vi måtte være glad til om den hadde gått når vi skulle hematt.
Sjette og sjuende klasse ved Mauset skole 1939. Første rekke fra v.: Gerd Bratlien, Magnhild Dalsveen, Randi Bratbakken, Else Flåhagen, Marit Jensbakk, Ragnhild Bakken, Marie Fredlund og Margit Myhre. Andre rekke fra v.: Jens Ellefsæter, Henry Jevne, Torleif Sørlien, Olav Nytrøen, Martin Bakkerud og Johan Johansen. Tredje rekke fra v.: Kristian Kjendli, Ole Tørudstad, Karl Hangenholen, Arvid Myhre, Magne Bratengen, Erik Sortungstad, og Martin Granlien. Læreren er Ole Anker Gundersen. Det er brukt de opprinnelige etternavn på jentene. (Bildet er utlånt av fam. Nytrøen)
Hver 17.mai fikk vi også god mosjon. Først gikk vi til skolen. Så gikk vi i skoletog opp til Mausetbakkene til Nybygda. Etter en runde oppi der og til Åsheim, gikk turen tilbake. Vi skiftet på. Neste år gikk vi nedom Prestsætra og Bergersaga, opp Korketrekkeren og Nordåsvegen til Nybygda og Åsheim. Etter å ha gått hematt derfra, kunne vi gå til Åsheim att enda en gong til folkefesten om kvelden og hematt ut på natta. Så vi fikk da mosjon. Skolematen vår var som regel to kakuskiver, - ei med møssmør og ei med god pultost. Men hadde vi fått møssmør på den første skiva, så var det pultost på den andre. Det var ikke spørsmål om annet. Hadde en elev vært ulydig, ikke gjort hemleksa si eller noe anna, hendte det at han måtte ”sitta att”. Da fikk han eller hun ikke gå hematt når skolen var slutt, men måtte sitta att i skolerommet sammen med læreren eller lærerinna ei stund etter at de andre hadde gått. Vi gikk på skolen annenhver dag, men jeg har det inntrykket at vi lærte like mye som elevene gjør i dag. Jeg likte å gå på skolen. Den dagen jeg ikke var der, måtte jeg arbeide heme på gården med stenplukking, ugrasrensking og andre ting jeg vart satt til. Det var kjedt arbeid for meg. Morosammere var det å gå på skolen.